ALSTAHAUG KIRKE

Alstahaug kirke er en av syv bevarte middelalderkirker i Nord-Norge, og en av tre på Helgeland. Disse tre, Alstahaug, Dønnes og Herøy kirker, ligger alle i det gamle Alstahaug prestegjeld og blir kalt triangelkirkene. Alstahaug kirke er en aktiv menighetskirke med gudstjenester, kirkelige handlinger og konserter hele året. For mer informasjon se Alstahaug kirke. Omvisninger i kirken foregår daglig i sommersesongen. Omvisninger resten av året etter avtale. Alstahaug kirke anslås å være bygget rundt 1200, muligens siste halvdel 1100. Byggestil og arkeologiske funn, bidrar til å tidfeste den eldste delen av kirken. Steinkirken kan ha erstattet en eldre trekirke, da det var trekirkene som dominerte byggeskikken over hele middelalderens Norge. Den eldste delen av Alstahaug kirke (korpartiet) har en arkitektonisk utforming som knytter den til en bygge- og utsmykningsstil som er kjent over hele Europa. Kirken er bygget i romansk stil med typiske runde buer og tykke vegger. Sørportalen i det gamle koret har utskårne “sunkne stjerner” også kalt karveskurdstjernene og søylene har attisk baseprofil. Disse stjernene er ikke kjent brukt etter 1200, noe som gjør dateringen enklere. Ved å studere murverket finner man at kirkens opprinnelige kor og skip er bygget i to etapper. Forskere mener at andre byggetrinn kom til omkring 1250. Byggematerialet i kirkens eldste deler er kleberstein, eller esjestein som det også kalles lokalt. Kleberen, som kirken er bygget av, kommer sannsynligvis fra brudd på Haltøya i Vefsnfjorden. Herøy kirke er også bygget av kleber derfra. Veggene i Alstahaug kirke består av en utvendig og en innvendig murvegg, en såkalt kistemur, med stein og grus blandet med mørtel i midten. Klebersteinen er nøyaktig tilhugget i en rektangulær form og kalles kvaderstein. Noen få kirker som Alstahaug har innvendig veggflater med kleberstein. Steinen er dermed et uttrykk for rikdom og makt.

Kirkerommet
I middelalderkirkens eldste del ved den nordre siden, som er kvinnenes helgenside av korbuen viser arkeologiske undersøkelser at det finnes en firkantet fordypning til et alter. Det samme har blitt hevdet om sørsiden, som var mennenes helgenside av korbuen. Det er derfor sannsynlig at det har stått altre på begge sider av korbuen. Over alterfundamentet på nordre side er det en nisje i veggen. Der har det mest sannsynlig stått en helgenskulptur. På den andre siden er ingen nisje, men et repositorium. Kvinnenes helgen kan i dette tilfellet ha vært Maria, og mennenes helgen St. Olav. En slik sittende Olavsfigur er funnet på Alstahaug og befinner seg i dag ved Olsoksamlingene i Oslo. Det er den enste bevarte helgenskulpturen som helt sikkert stammer fra Alstahaug kirke. Den ble innsendt i 1863 av prosten i Alstahaug W.A Fegth til oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo. Skulpturen er laget av eik og er 106 cm høy og 50 cm bred. Engelstad daterer skulpturen til ca. 1405-1410. Han mener den kommer fra Bremen. En annen skulptur, som sannsynligvis stammer fra Alstahaug ble gitt til Vitenskapsmuseet fra Tjøtta i 1901. Denne skulpturen forestiller en helgen med utslått hår og hodelin. De lærde strides om hvilken helgen denne skulpturen forestiller. Det kan være St. Margrete, St. Birgitta eller Maria Magdalena. Malerikonservator Daniela Pawel ved Vitenskapsmuseet mener det er Maria Magdalena. Grunnen til det er at et at maria Magdalenas attributter er langt, krøllete og utslått hår med salvekrukke i hånden. Denne skulpturen er 80 cm høy, og forholdsvis flat. Den er derfor ment å stå plasseri i et skap og ikke for seg selv. Skulpturen er mest sannsynlig laget i Lubeck på 1470-tallet av Bernt Notke eller hans elever (Engelstad 1936 s.274). I årene 1863-65 ble Alstahaug kirke ombygget og utvidet. Deler av middelalderkirken ble revet, og et nytt og større kirkeskip ble reist. Arkitekt for ombyggingen var Nils Stockfleth Darre Eckhoff. Byggematerialet var denne gangen stein hentet fra åsen like ved kirken. Kirken framsto nå som en typisk 1800-tallskirke med slakere takvinkel, større vindusflater og et foranstilt tårn. På 1960-tallet startet en omfattende restaurering av Alstahaug kirke. Hele kirken ble nå tilbakeført til den arkitektoniske stilen fra middelalderen med brattere takvinkel og mindre vinduer. Den karakteristiske løkkuppelen kom også tilbake. Kirken ble gjenåpnet etter restaureringen 21. juni 1970.

Kirkeinteriør og altertavle
Altertavlen er satt sammen av elementer fra flere perioder. I Alstahaug kirke er det bare denne tavlen som er bevart fra den barokke epoken. Den ble anskaffet til kirken i 1636 av Peder Pedersen som var prest i Alstahaug da. Vi vet ikke hvordan tavlen har sett ut under Petter Dass tid, og konservatorer har avslørt at altertavlen består av flere deler fra ulike århundre og håndverkere. Altertavlen kan deles i tre. Den leses nedenfra og opp. Den nederste delen illustrerer nattverden og korsfestelsen. Den neste delen, som er altertavelens midtre del er fra 1700-tallet, har søyler og illustrerer oppstandelsen. Toppen på altertavlen er fra 1800-tallet og viser Kristi himmelfart. Altertavlen er gjennomgående barokk til tross for at den er satt sammen i ulike tidsepoker. Symbolbruken er rik. Under Jesus ser vi timeglasset og hodeskallen som skal minne oss om døden og livets forgjengelighet (memento mori). Dekorasjonene på sidene viser drueklaser og symboliserer Jesu blod/vin og minner oss på syndenes forlatelse (nattverden). Epler er også symbolsk knyttet til bibelhistorien. Drueklaser/frukt, volutter, kjeruber (engler) og akantusblader er typsik for barokkens dramatisk uttrykk (1600-1750). I kirken finnes også et dåpsfat i messing gitt til kirken i 1697 av Petter Dass og hans kone Margrethe Andersdatter. Lysestakene på alteret er gitt av Anders Dass (sønn av Petter Dass) og hans kone Rebecca Angell. En altertavle fra 1873, med kopi av Adolph Tidemands motiv Jesus i Getsemane, henger på kirkens nordre langvegg. Tekstiler av Sigrun Berg inngår også i kirkens utsmykning. Kirkens orgel er fra 1898, bygd av den tyske fabrikken Rieger & Söhne.

NORD-NORGES FØRSTE DOMKIRKE
Fram til 1730-tallet var Helgeland delt i tre prestegjeld: Brønnøy, Alstahaug og Rødøy, med Alstahaug som det største og rikeste. Helgeland og hele Nord-Norge tilhørte fra den eldste kristne tid Nidaros bispedømme. I desember 1803 ble imidlertid Nordlandene og Finnmarken skilt ut som eget stift. I 1804 ble Mathias Bonsach Krogh utnevnt til biskop i det nye bispedømmet og samtidig til sogneprest i Alstahaug prestegjeld. Alstahaug kirke ble dermed Nord-Norges første domkirke, og Alstahaug prestegård ble bispesete. Fra 1812 var biskop Krogh bosatt på Belsvåg gård, ikke langt fra Alstahaug. Etter biskop Kroghs død i 1828 ble bispesetet flyttet til Tromsø. I 1952 ble Nord-Norge delt i to bispedømmer. Sør-Hålogaland bispedømme omfatter Nordland fylke, og biskopen har sete i Bodø.