På Alberhaugen på Alstahaug troner Petter Dass, flere meter oppe på den høye granittbautaen. Han skuer ut over det samme landskapet som vi ser, på skipsleia, og på det historiske kirkestedet.
Slik har han stått siden den augustdagen i 1908 da monumentet ble avduket. Petter Dass kom tilbake til Alstahaug litt over 200 år etter sin død. Allerede sju år tidligere viste mannen bak, billedhugger Georg Andreas Heggelund fra Lødingen, frem ei portrettbyste i gips hos kunsthandler Blomquist i Kristiania.
På denne tiden foregikk det ei slags kulturell oppvåkning knyttet til Alstahaug. Flere ildsjeler begynte et viktig arbeid for å minnes dikterpresten. Den engasjerte husmannen Johan Beck Slåtterøy var den som først lanserte ideen på et møte i skolehuset i bygda i 1890. Flere tente på tanken, og etter hvert spredde den seg også til hovedstaden. Der møttes engasjerte nordlendinger i Nordlændingernes Forening, og Petter Dass sto som en viktig kulturell referanse blant medlemmene.
I 1901, samtidig som Heggelund viste sin byste, ble arbeidet med å realisere minnesmerket på Alstahaug styrket. Det ble satt ned en egen arbeidskomité. Men først i 1907 ble det fart i prosessen, og komiteen lyste ut en konkurranse hvor kunstnere kunne sende sine utkast til et monument.
Det ble arkitekt August Nielsen, som også var nordlending, som fikk oppgaven med å realisere monumentet. På Alberhaugen ble det reist ei nærmere 11 meter høy granittsøyle. Heggelunds byste av dikterpresten ble støpt i bronse, og plassert i en buet nisje på en pidestall som kan minne litt om en prekestol.
Da monumentet ble avduket 26. august 1908 var det mange som hadde tatt turen til Alstahaug for å overvære begivenheten, og båtene lå tett i vågen. Biskop og landsdekkende aviser var tilstede. Stortingsmann Sofus Arctander, som hadde ledet arbeidskomiteen, holdt en lengre tale, og begivenheten ble også behørig markert med gudstjeneste i Alstahaug kirke.
I dag er den mer enn hundre år gamle bautaen et viktig kulturminne på Alstahaug, på lik linje med middelalderkirken og prestegården. Den er ikke bare et varig monument over Petter Dass, men også over nordlendingene sin sterke tilhørighet til hjemtraktene og deres kulturelle identitet.